ny venn

Standard

Netflix er blitt min nye venn. Vi gjør alt sammen! Vi vasker huset, spiser frokost i senga, sovner på sofaen og spiser middag sammen så ofte vi kan. Netflix fyller huset med liv og lys, men jeg får ikke så mye søvn, ettersom vi er våkne hver kveld til langt på natt. Jeg er sikker på at Netflix aldri vil forlate meg, og det gir meg stor ro og glede. På jobb er de nyskjerrige, og spør om jeg har truffet noen siden jeg er trøtt.

Flere av mine venner har også en Netflix de har blitt glade i, og deler gjerne tips om hva vi kan finne på sammen. De har lyst å arrangere en dobbel date, men jeg føler meg ikke helt klar for det enda. Det eneste jeg savner, er at det er litt vanskelig å prate med Netflix. Jeg får ikke så mye tilbake når jeg prøver å snakke om dagen min, eller deler tanker jeg har tenkt på en stund. Vennene mine er lei av å bli ringt flere ganger om dagen bare fordi jeg vil fortelle om dagen så langt. Men de burde bare være glad for at jeg klarer å la være å ringe de om natta, når jeg tenker på rare ting jeg vil dele.

Kjærlighetssorg

Standard

Alle jeg kjenner er enig at alt var verre før. Den gangen vi var pubertale og ikke visste opp eller ned på oss selv. Det eneste som ikke blir enklere, og bare blir verre og verre, er å ha kjærlighetssorg. Det er som om vi knekker mer og mer hver gang. Og hver gang jeg får kjærlighetssorg, tenker jeg at dette må bli siste gang, for jeg vet ikke om jeg vil orke det en gang til.

Men da jeg var tenåring hadde jeg et rykte på meg om at jeg pleide jeg å være veldig på god på å ha kjærlighetssorg. Jeg lagde mixtapes med selvmords musikk og hørte på de i repeate i ca.3 uker. Så var den sorgen over. Da var det rimilig enkelt å ha akutt kjærlighetssorg, men verre var det å være ulykkelig forelska i mine heterofile venner. Det hendte jo at jeg klarte å omvende en eller to, men bare for max 3 uker.. Gjennom mine tennår var jeg oftere håpløst forelska, enn jeg var en del av et lykkelig kjærestepar. Men med min selvmords musikk fikk jeg utslag for mine mørke ulykkelige følelser. Det beste var å være alene hjemme, ligge på gulvet i et mørkt rom og bare høre på musikk om igjen og om igjen. Her er lista i over mine topp kjærlighetssorg sanger på den tida i kronologisk rekkefølge:

1-Micheal Balton: how am i suppose to live without you (Soul Provider, 1990)

2-Tracy Chapman: a hundred years (Crossroads, 1989)

3-Shinead O´connor: nothing compears to you (I do not want what I haven´t got, 1990)

4-Melissa Etheridge: watching you (Melissa Etheridge, 1988)

5-Bad English: when i see you smile (Bad English, 1989)

”When I see you smile” husker jeg så klart som om det var i går- jeg var 17, og var på vei hjem i taxi fra fest hos hun som akkurat hadde prøvd å dumpe meg. Jeg hadde nektet og la meg dumpe, og presset gjennom at vi skulle ta en pause isteden. Jeg gikk tilbake til festen uten spor av tårer og følte jeg hadde klart meg godt, selv om all verdighet og stolthet var blitt kastet ut av vinduet. Jeg måtte være hjemme kl.01, og var en av de første som gikk hjem. Jeg ga alle en klem da jeg gikk, og smilte tappert med klump i halsen, helt til jeg satt i taxien og låta “when I see you smile” strømmet ut av bilradioen. Jeg klarte ikke slutte å gråte, og var for engangs skyld glad for at mamma var våken og satt og lot som at hun ikke ventet på meg.

En uke seinere ble jeg ringt av en venn: ”Hun har en annen, jeg ville bare at du skulle vite det, ettersom de var offentlige allerde på festen etter at du gikk, og alle som var der vet det..” sa hun. Alle brikker falt på plass. All stolthet rant kjapt ut av kroppen, jeg ringte henne desperat og forlangte at hun måtte gjøre det slutt med den andre, og hun svarte: ”Men å nei, da blir hun jo så lei seg” Så det var det. Ferdig, over og ut. Inntil hun ble dumpa 3 uker etter, og kom til meg med sin gitar, lyse sommerkvelder og skeive smil under en lang pannelugg på trappa. I en hel uke.

Gaysir

Standard

Jeg lager profil på Gaysir. Sånn som alle gjør de blir single. Men det er lenge siden sist, og jeg er ikke helt vant til den variasjonen av profiler som har dukket opp. Siden jeg egentlig er mest interessert i uforpliktende sex, skroller jeg på de profilene som har skrevet opp ”treff”. En dag finner jeg en profil hvor det står: ”legg igjen ditt telefonnummer så tar jeg kontakt” Profilbildet er av en kvinnekropp uten hode. Ok, tenker jeg, jeg skal jo prøve noe nytt. Så jeg sender melding, og venter spent på hva som skal skje. Vil jeg bli invitert på kaffe først?

Hele dagen skvetter jeg til hver gang det ringer, men jeg hører ikke noe mer. På kvelden sjekker jeg innboksen, og finner meldingen: ”Hun vil domineres av deg mens han ser på”

Så det var det. Etter hvert lærer jeg at de fleste profilene med bilder av damer uten hode, er par.

Nye rutiner

Standard

Det første jeg gjør når jeg blir singel, er å se på hva jeg kan forandre. Det gjør jeg denne gangen også. Jeg ommøblerer i stua og forandrer plass på alle bildene.  Noen ganger gjør jeg litt mer drastiske ting, som f.eks å skaffe meg en tatovering.. I 2006 flyttet jeg fra min samboer og jeg tenkte jeg skulle feire det ved å ta med en tatovering, nå som jeg var fri til å bestemme selv. Jeg lette gjennom alle skissene jeg hadde lagd, og fant en jeg syntes var fin. Tattovøren gjorde som jeg ville, og plasserte den på ryggen, ganske lavt nede i korsryggen.

Det var først etterpå jeg kom på hvorfor jeg ikke hadde tatt den tidligere, nemlig at ”trampstamp” var bare populært på 90tallet, og det er jo tross alt en stund siden nå..

ommøblert