Stalkers Paradise

Standard

Jeg hater å innrømme det, men jeg klarer ikke la være å stalke x-ens facebook profil. Nye venner, nye likes, nye folk kommenterer, nye bilder. Et facebook liv uten meg.

Det er ikke sunt, og jeg skulle ønske facebook hadde et stalker filter. Sånn at når du overgår et visst antall besøk om dagen- f.eks 50, så fikk du en stalker advarsel med røde blinkede bokstaver som fyller skjermen resten av dagen når du prøver å gå inn på profilen. Eller at du har et visst antall i uka besøk, så du måtte vente en uke før du kunne gå inn på profilen igjen hvis du brukte opp alle iløpet av en dag. Jeg har ingen selvdisiplin, og facebook er et ekte stalker paradise.

Jeg ser meg tvunget til å oppsøke profesjonell facebook hjelp.

På kontoret til facebook psykologen er det lang venteliste. Men når jeg endelig får time, får jeg rådet: ”trenger dere være venner på facebook? Er det ikke bedre om dere venner i den virkelige verden, og enn å late som om dere er venner i en virtuell verden?”

Så enkelt kan det gjøres. Nå er vi ikke lenger venner på facebook, og det føles befriende og nytt.

Fake interesser

Standard

”Jeg har god tid, jeg har god tid, jeg har god tid” sier jeg til meg selv hver kveld når jeg skal sove. Men jeg vet ikke om det hjelper egentlig.  Hvor skal jeg treffe noen nå? Jeg har nesten blitt 40år, og de fleste av mine venner har allerede gifta seg og laga barn. De som er på SO ser ut som de er alle under 20. På Elsker spiller de så dårlig musikk at jeg ikke orker å gå dit, og på London blir jeg skula på av homonormative menn som lurer på hvorfor jeg er der siden jeg helt tydelig ikke er en ”fag hag”

Hvor er de single damene over 40? Hvor er mine nye idealer? Da jeg begynte å gå på de faste kvinnekveldene på Rockefeller da jeg var 15, satt de i baren og var ensomme og fulle. Det fylte meg med angst hver gang, fikk meg til og tenkte: ”sånn skal jeg aldri bli!” Så jeg lagde en plan. Og nå er jeg her. Singel og nesten 40, og prøver å le uten at angsten skal høres: ”nei, jeg har god tid jeg, hahahaha”

Planen jeg hadde glemt var at jeg skulle slutte å gå på byen, skaffe meg en katt og begynne med nye interesser, så kunne jeg treffe noen der som var på samme sted som meg. Men hvilke interesser skal det være?

En venn av meg gir meg et tips: ”vet du ingen ting?” sier hun, ”ser du ikke på Sex og Singeliv? Du må bare fake noen interesser, det er jo det alle gjør når de vil treffe noen!”

Så vi lager en liste over hvilke fake interesser jeg kan begynne med:

1-synge i kor

2-hage arbeid (jeg har tross alt en bakgård)

3-yoga

4-toppturer

5-trening

Nesten ingenting av dette gikk så bra. Jeg kom ikke forbi opptaksprøven i koret engang. Jeg kom alltid inn på feil sted og klarte ikke holde rytmen. Og på hagesenteret ble jeg ferska med en gang, jeg kunne jo ingen latinske navn.. Jeg likte yoga. Men jeg er stiv som en stokk, og yoga læreren ble bekymret. Mye oppmerksomhet fikk jeg da, selv om det ikke var det slaget jeg var jeg ute etter.. Toppturen jeg ble med på, sammen med noen entusiastiske venner som var overlykkelige over å endelig ha fått meg ut på tur, gikk også veldig dårlig. Jeg hadde lånt både klær og sko fra en frilufts frelst venninne, men jeg frøys hele turen og fikk gnagsår med en gang.  Treningen utsatte jeg. Det er alltid en dag imorra.

Så nå er jeg tilbake der jeg startet. Hjemme med netflix som aldri skal forlate meg.

Mamma vil være bestevenn

Standard

Mamma ser sitt snitt til å ta rollen som den som skal muntre meg opp. Hun ringer og sender sms et par ganger om dagen, bare for å høre hvordan jeg har det. Det blir litt mye i lengden. Jeg prøver å forklare at hun ikke trenger det, og at jeg har mange venner som passer på meg, men det som å snakke i motvind, hun vil ikke høre. Pappa tar det mer med ro:

”jaja, sier han. Sånt skjer. Du vet det finnes mange fisk i havet..”

De bor ikke langt unna, og mamma kommer ofte innom. Helt uanmeldt kommer hun både titt og ofte, og da har hun ofte med seg litt mat hun tror hun legger igjen på diskre vis. Jeg lurer på om hun vet at jeg snart er 40 og klarer å kjøpe mat selv.

Som et ledd i planen hennes, inviterer hun meg på forestilling, og jeg tenker det er en god ide. Vi skal på en tribute til Billie Holliday. Jeg liker jo musikken, så jeg har ingenting imot det. Inntil jeg sitter der blant publikum, og oppdager at jeg er den yngste der. Men jeg smiler utenpå og jeg glad for at det hvert fall ikke er noen jeg kjenner der.

I pausen tar jeg en dobbeltsjekk på vei til baren, og det stemmer. Salen er fylt med hvithårete damer, og ingen kjente ansikter.

”Hei” sier et bustete hode med skeivt smil når jeg kommer fram til baren. Det er hun jeg prøvde å skjekke opp sist jeg var på SO, men endte med å søle øl på isteden. Jeg grøsser, hun kan umulig være mer enn 20..

”er du her sammen med moren din?” fortsetter hun og nikker mot mamma, fremdeles med det skeive smilet. Ja, mumler jeg, og ser alle andre steder enn på henne.

”Så hyggelig at du kjenner noen som jobber her da?” sier mamma når jeg kommer tilbake med kaffen.

”hvem var det egentlig?”  sier hun tilfeldig mens hun flytter blikket opp fra programmet og over på meg. Ingenting slipper unna hennes blikk.

Bytte plass i senga

Standard

sengekos uten netflix

Jeg har begynt å bytte plass i senga. Plutselig oppdaget jeg at jeg alltid sov på venstre sia av senga. Hva er poenget med det egentlig? Det er jo bare meg der, så jeg trenger da ikke å holde av plass til en som ikke er der? Den første natta våknet i samme posisjon som jeg sovna, og følte meg ganske teit. Jeg tydligvis endt opp med å være godt oppdratt, jeg har slutta å klenge så mye på mine sovepartnere og lar de sove i fred på sin side av senga. Men hva er det godt for nå? Tross alt sover jo Netflix på gulvet.