iMessage

Standard

Noe av det første jeg gjorde da jeg ble singel, var og delete alle meldinger vi noen gang hadde utvekslet på sms, iPhone er jo veldig grei sånn, alle tråder ligger lagret til evig tid, men det gjør det også lett og delete hele tråden. Alle sentimentale meldinger borte ved et tastetrykk. Det føltes bare deilig, og ikke leit i det hele tatt. Men selvfølgelig, jeg hadde ikke tatt med imessage i beregningen..

En torsdag kveld på treningssenteret, noen måneder seinere, fikk jeg en melding som jeg leste mens jeg satt i garderoben. Den var helt uskyldig: ”hei, hva gjør du?” Jeg svarte at jeg snart var på vei hjem fra trening, hvordan det?  Som alltid når jeg ikke får svar med engang, ble jeg utålmodig og skjekka  meldingen en gang til. Ettersom jeg skrolla opp forbi svaret mitt, stod det plutselig ”jeg er kåt på deg” Jeg satt sportsdrikken i halsen, og tenkte hva faen? De andre i garderoben så undrende på meg. Jeg leste litt videre, og oppdaget at det var gamle meldinger sent gjennom imessages, istedenfor sms. Jeg klarte ikke å la vær, og leste gjennom hele tråden som var full av lignende meldinger fram og tilbake, og jeg kjente et voksende hat mot iPhone som ikke hadde advart meg mot dette

For å kunne leve et nytt virtuelt liv etter et brudd i dag, er det tydeligvis flere ting som må gjøres, både på facebook og iphonen, og jeg lærer stadig:

1- bryt vennskapet på facebook fra dag 1

2- vurder å avbryte facebook vennskapet med deres venner og familie

3- slett eller flytt alle bilder fra telefonen og facebook

4- lagre nummeret til x´en som ”ikke ring”

5- delete absolutt alle sms og imessage tråder

Min styrke etter et brudd, er at jeg er flink til å ikke ta unødvendig kontakt, men så er jeg også veldig bevisst på det, og har lagd noen regler når jeg kommer i risikofylte situasjoner som ofte inkluderer alkohol. Jeg legger bevisst telefonen et sted jeg ikke har automatisk tilgang til, i veska eller i jakka, og så setter jeg meg et helt annet sted. Det kan hende at jeg da noen ganger går glipp av noen meldinger av venner som vil vel, men så kan jeg svare de når jeg er gjenforent med telefonen og forhåpentligvis da på vei hjem.

Mamma maser om å overnatte

Standard

Mamma har slutta å ringe så ofte, men isteden inviterer hun meg ofte på middag. Det er jo hyggelig det, men det blir alltid så seint, og jeg vet at hun alltid har lyst til at jeg skal sove over. Hun lokker med frokost og andre midler som:

”Men snuppa mi, nå har det jo blitt så seint, du kan jo like godt sove her” sier hun mens Pappa sitter og dupper i stolen sin allerede.

Hvordan jeg skal forklare at jeg har kjempe lyst til å gå hjem til en tom seng og et stort tomt hus, har jeg enda ikke klart å finne en god nok grunn til. Men jeg har ikke lyst å sove på mitt gamle rom. Jeg har blitt vant til å legge meg alene uten Netflix.

”Jeg vil sove hjemme hos meg selv” sier jeg insisterende til slutt, og hun gir seg.

”Ja, jeg skjønner jo det jenta mi” sier hun og klapper meg på kinnet.

Pappa sier ingenting, han sover allerede. Det er veldig annerledes når jeg har kjæreste. Da er de helt motsatt:

”Ja, du må vel skynde deg hjem snart, du som har noen som venter på deg..” sier de og blunker lurt til hverandre.  ”Hvordan var det, vil hun ha barn forresten?”

De slutter aldri å håpe.

Bedre enn meg

Standard

Etter at mitt treningssenter flytta til det nye større og bedre senteret, klarer jeg ikke fri meg fra en angst for at den nye kjæresten til x´en min plutselig en dag skal stå der og blomstre. Det er helt irrasjonelt og barnslig å ha denne angsten, jeg vet jo at hun allerede trener på et annet senter. Hvorfor skulle hun komme akkurat hit?

For selv om vi aldri har så mye som hilst, vet jeg jo godt hvem hun er, jeg vet til og med hvor hun bor. Oslo er en liten by, og mitt treningssenter ligger veldig nært der hun bor. Jeg har ingen grunn til å tro at hun en dag skal sitte på spinning sykkelen vedsiden av meg, men angsten er ukontrollerbar og jeg klarer ikke fri meg fra tanken.

Jeg ser for meg hvordan jeg, helt utslitt, svett og knall rød i ansiktet, skal prøve å virke uanfektet ovenfor hun som tok min plass, og som selvfølgelig er en mester i spinning.

I aerobic klassene vil hun fly gjennom koreografien som en annen svane, mens jeg som kommer litt seint, og må stå rett bak henne, klumser og går konsekvent feil vei, så jeg tråkker på folk og slår dem når vi gjør store armbevegelser. Jeg puster og strever og svetten siler, mens hun har fremdeles perfekt hår og en svak kledelig rødme i kinna når timen er ferdig. Men ok, selv om jeg har aldri vært født som en danser, jeg er hvert fall sterk som en bjørn, prøver jeg å si oppmuntrende til meg selv. I styrketimene ser jeg oss for meg, der vi står vi side om side og prøver å late som at vi ikke bryr oss. Jeg legger på tyngre og tyngre vekter, og hun følger opp med like tunge vekter og pluss litt til. Tilslutt er jeg så sliten og lei meg at jeg bare har lyst å gå hjem og aldri komme tilbake.

Men selvsagt skjer ikke dette. Og nå, som det har gått en stund, begynner jeg sakte å glemme denne irrasjonelle angsten, Jeg pleier ikke være så paranoid, det er helt sant, men akkurat ovenfor henne har jeg utviklet et slags mindreverdighetskompleks, og innbiller meg at hun er bedre enn meg på alle områder.Det er også helt irrasjonelt uten noen rot i virkeligheten, men det betyr ikke at jeg klarer å være hyggelig mot henne. Uansett hvor hardt jeg prøver hører jeg at det lyder tvers gjenom falskt.
Jeg gleder meg til den dagen jeg ikke bryr meg lengre.