Julaften

Standard

Det er veldig hyggelig under middagen, men så når kvelden nærmer seg, begynner Mamma og hinte om at jeg kan sove der. Den gamle senga mi er redd opp, og alt er klart. Men jeg har ikke lyst. Jeg har lyst å dra hjem til meg selv. Selv om jeg ikke har noen god grunn. Det er julaften. Dagen etter en lang dag uten planer og venner som er opptatt. Men jeg har vært smart. Jeg har kjøpt inn masse mat som jeg skal kose meg med, noen tv-serier jeg kan se i maraton på sofaen hvis jeg vil, et par gode bøker jeg har hatt lyst å lese lenge, og god musikk som venter i cd-spilleren.

 

Men Mamma vil ikke høre- hun har lyst at jeg skal våkne sammen med dem og spise frokost sammen. Det nytter heller ikke å lyve, å si at jeg har planer på 1juledag vil ikke bli trodd. Tilslutt er jeg modig å sier: ”Nei, jeg vil ikke sove her, jeg vil hjem til meg selv. Jeg vil sove i min egen seng, og jeg har god mat i kjøleskapet som venter på meg”

Hun gir seg. Hun forstår det forstår det, og jeg får lov å gå hjem. Men ikke før hun har gitt meg en pose med mat hun hadde stående klar i gangen. Bare i tilfelle…

Ikke ikveld

Standard

Jeg begynner å bli vant til å være singel. Jeg begynner å kose meg med min frihet, jeg er glad og kreativ og sosial. Jeg har ingen kompliserte relasjoner, og har med vilje valgt å styre langt unna alt som kan se ut som det kunne medføre drama. Hele denne perioden har mitt gjenomgående svar vært  ”Nei takk, ikke ikveld” når jeg har fått tilbud på byen. Sex er ikke så viktig lengre, men innimellom kan det til og med være en fordel når det passer seg sånn. Både med meg selv og andre. Jeg nyter å være singel og å gå hjem alene. Jeg liker kjempe godt å gå ut med vennnene uten å måtte ta spesielle hensyn, og også uten å være på jakt etter et ligg. Det er befriende å tenke på andre ting, og å ha masse tid til å drive med andre viktigere ting som trening og å redde verden, enn tilfeldig sex og kjærlighet. Det er en føleselse jeg ikke har hatt siden var 17, jeg hadde glemt hvordan det kunne være og jeg har lyst til den vare lenge.

Uten Netflix kan jeg til og med høre tankene mine.

Muskler nok

Standard

Jeg hater det nye treningsenteret. Alt er stort, og jeg føler meg ensom der. Det er ikke som det var før. Elefantpiken er enig med meg. Dragonlady har slutta, eller i hvert fall tror jeg det, for jeg ser henne aldri lengre. Vi som ble med fra det gamle, fine, lille og trygge sentret som ble mitt andre hjem, treffes på kryss i den nye store garderoben der vi sitter på hver vår side mellom skap og benker. Instruktørene har sin egen garderobe, så jeg ser de nesten aldri mer.

”Jeg savner dere” gråter jeg på skulderen til Lipstick en dag jeg treffer henne tilfeldigvis på julebordet til det gamle treningssenteret. Jeg prøver å la være å se på de pene beina hennes, og konsentrerer meg om å se henne i øynene mens hun forteller om sitt nye treningsenter. Det høres verre ut der, et vanlig heteronormativt stort treningsenter hvor alle som går der bare går der for å bli sett.

Det positive med det nye senteret er at de har bra styrketimer og mange apparater. Samtidig er mange menn som trener der, og de er alle sterkere og har mer muskler enn meg. Jeg er ikke lengre sterkest i klassen, og det gjør meg deprimert. Jeg vet at det helt naturlig, og at jeg ikke kan bli like sterk som dem, men det irriterer meg likevel.  Ingen av mine venner forstår meg, og ser bare rart på meg når jeg klager over det:

”Men  hvorfor vil du det? Du er jo ikke bygd som en mann, så det er jo helt naturlig” som om det ikke er nok, så fortsetter de ”Dessuten må du passe litt nå deg så du ikke får altfor store muskler. Det er ok som du er nå, men det kan jo lett bli for mye..”

For mye av hva da? For mye muskler for å være jente? Finnes det en skala om hvor mye muskler du ha som kvinne, og hvor mye muskler du skal ha for å være mann nok?

Jeg er vel like mye meg, og like mye kvinne selv om det synes at jeg har muskler vel? Men nei, tydeligvis ikke. Her skal vi passe inn i kjønnsidealene, alle som en. Ikke for mye, ikke for lite.

Sengekos

Standard

Noen ganger liker jeg å ligge i senga til langt på dag. Det hender at jeg bare henger på facebook, men ofte jobber jeg også. Sender epost, lager bitstrip tegneserier, skriver ferdig dokumenter osv. Jeg står bare opp for å lage kaffe eller ta med meg litt frokost inn i senga. Det eneste som plager meg, er at det blir så kaldt på armene. Så det at jeg innimellom må ta inn en arm under dyna, gjør at arbeidet går så mye saktere når jeg må skrive med en hånd.

Og selv om jeg våkner tidlig, kommer jeg ganske seint på jobb de dagnende jeg har kontortid i senga. Men når de ser på meg med blikk som spør om hvorfor jeg kommer så seint, selv om jeg har full flexitid, og ofte sitter på jobb til kl18, og 19 på kvelden fordi jeg ikke har noe annet å gjøre, eller venter på å gå på trening, føler jeg meg som en slusk fordi jeg vet at jeg sitter i senga og jobber.

En venn av meg, som liker å ha behagelig og varmt når hun sitter i senga å leser avisa på søndagsmorgen, gir meg løsninga på problemet med de kalde armene. Hun har nemlig et favoritt plagg som hun bruker hverdag når hun leser avisa i senga. Plagget har et navn til og med:  sengekos.

Nå skal hun gi meg en til jul. Det er en kort jakke lignende sak, som er designet for å holde deg varm kun på de stedene du trenger det mens du er senga- øvre del av ryggen, skulderne, brystet og armene.

”Det at den så kort, gjør den helt perfekt, det er viktig at den ikke dekker for langt ned, for da blir du veldig fort varm på magen og ryggen” sier vennen min fornøyd.

Jeg gleder meg til å få den.

Parmiddager

Standard

Nå er det julebord sesong, og jeg gruer meg litt til alle sosiale settinger som kommer i denne måneden, og hvor jeg kommer til å måtte forsvare min singelstatus hver helg. Spesielt ovenfor folk jeg ikke truffet på en stund,  Men heldigvis merker jeg ikke så mye forskjell blant mine venner om jeg er singel eller ikke. Jeg tror de er vant med at jeg er ganske uavhengig uansett, og kommer gjerne uten så godt som med kjærester på middager eller fester. Så jeg selv om jeg er den eneste uten, blir jeg fremdeles invitert på parmiddager.

Jeg liker egentlig best å gå på sånne middager uten, fordi jeg kan gå når jeg vil, ta med meg hva jeg vil, og jeg blir ikke korrigert av en irritert kjæreste som sitter ved sidna og sier: ”Altså, du mener vel egentlig..” eller ”Det Kaja prøver å si…” eller avbryter historiene med ”Nei, nei, det var ikke sånn! Nå skal dere høre…” Jeg vet at jeg er heldig med min venneflokk. Jeg har jo samla på dem en stund, så det skulle bare mangle, men likevel tror jeg at jeg er heldig på mange områder, fordi verken min eller deres status, endrer noen ting når vi gjør ting sammen. Jeg blir like fullt invitert med på alt uavhengig om jeg er singel eller ikke, og jeg blir heller ikke desperat forsøkt spleisa med noen andre single når jeg kommer på parmiddagen.

Det er mange andre single venner av meg som opplever det til stadighet. Da må du sitte der å konversere hele kvelden med den eneste andre single der og som synes dette er like ubehaglig som deg. Så mens det eneste du har lyst til å snakke med er vennene dine, må du sitte høfflig og små konversere med noen du aldri har truffet før samtidig som du vet at alle rundt bordet følger nøye med.

Jeg er kjempe glad for at jeg slipper det. Jeg får kanskje ikke møtt så mange nye heller, men jeg synes det er bedre å bruke tiden på vennene mine, enn å jakte på et ligg.