vernisage

Standard

Jeg prøver meg i kunstverdenen. Kanskje det finnes noen der som jeg kan begynne og date? Det er jo ikke sånn at jeg absolutt må date noen, men det var jo en av de tinga som jeg hadde tenkt og begynne med, nå som jeg har vært singel et år. Og de datene jeg har vært på så langt, har ikke akkurat gått så veldig bra. Fiskegratengdama var mitt største håp, men jeg har ikke hørt noe mere fra henne enda, og nå har det gått så lang tid at jeg føler at det er forseint og sende melding nå… “hei, takk for sist..” (det er jo bare 3 eller 4 uker siden nå…)

Så da prøver jeg meg i ukjent terreng- kunstverden. Det går bedre enn jeg hadde trodd tilogmed. Jeg glir rett inn med engang, og står og småtuller med en veldig søt kvinne som jeg har masse til felles med. Jeg kjenner ingen der, men prøver å ikke la det påvirke meg..

Etterhvert merker jeg at hun prøver og løsrive seg fra meg, for å fortsette minglingen, men noe skjer inni meg som gjør at jeg nekter å la meg merke av det, og forstsetter og spørre henne om en ting eller en annen.. Det er først når hun begynner og gjøre nervøse tiks med hodet og øynene farer søkende rundt i lokalet etter noen som kan redde henne, at jeg forstår jeg har gått for langt, og må la henne slippe unna. Jeg prøver å gjøre det så uanfektet og tilfeldig som mulig for å bevare ansikt, men skjønner at nok ikke vil se henne igjen da hun nærmest spurter over gulvet gjenom en tett menneskemengde for å komme seg langt vekk fra meg..

Jaja. Bedre lykke neste gang, sier jeg halvhøyt mens jeg klapper meg selv trøstende på skulderen.

utlandet

london
Standard

Jeg dro til London for å se om gresset virkelig er grønnere der.

En som slår meg når jeg går til flyet, er at Norwegian har sluttet med “last calls” Det betyr at de ikke gir noe som helst slags advarseler om at flyet ditt er på vei til å ta uten deg. Som passasjer blir du da tvunget til å ta ansvar selv. Jeg lurer på hvorfor de har slutta med det? Sparer de penger ved å ikke bruke tid på og annonsere at gaten nå stenges? Og hva skjer med de som står i duty-free butikkene og har glemt tida så de kommer forseint? De må jo kjøpe ny billett, men da må de ut til bilettlukene ute i hallen, så det blir vel mere jobb for flyselskapet enn å rope opp: “Dette er siste utkallese til passasjer Kaja Glenne Lund, gaten er nå ved å stenge…”

I London er det første som møter meg en dame i kassa på Marks and Spencers. Hun sier: “Hello, how are you?” mens hun scanner varene mine. “I´m fine, how are you?” scarer jeg på høffelig skole engelsk akkurat sånn som vi har lært. Hun ser på meg litt rart, og så skjønner hun at jeg turist, og smiler skakked før hun svarer: “I´m fine, would you like a bag?”

Og jeg rødmer fordi jeg ikke forstod at hun egentlig ikke bryr seg om hvordan jeg har det, og ved innsikten at jeg faktisk bryr meg om hun har det fint eller ikke. Er det sånn det er å være Norsk i utlandet?

Når jeg kommer hjem er glad, gresset er kanskje grønnere, men det er snart sommer i Oslo, og ingenting er bedre enn det! Men jeg har en hemmlighet som jeg må fortelle HBO, og det gruer jeg meg til. Jeg har ikke vært helt ærlig, jeg har ikke avsluttet helt med Netflix likevel, fordi Netflix har en ting som ikke HBO har:

Orange is the new black

allværsjakke

Standard

Idag så jeg hun som jeg prøvde å gå på date med for noen uker siden. Da var hun bare opptatt av telefonen sin. Nå var hun ikke det. Hånd i hånd gikk hun tvers over youngstorvet, midt på lyse dagen, sammen med en allværsjakkelesbisk.

Tydligvis var det ikke så rart at jeg ikke hørte noe mere fra henne. Neste gang jeg ser henne har sikkert fått seg lik allværsjakke. Det er jo det som pleier å skje.

Jeg får håpe det vil gå bedre med fiskegratengdama da.

dinner and a movie

Standard

Jeg har invitert fin dame på middag. Av en eller annen grunn har jeg tenkt på at jeg har lyst å lage hjemmelaget fiskegrateng en dag jeg får tid, og det har jeg idag. Så da blir det fiskegrateng. Men tilbehør? Jeg klarer ikke komme opp med noe fancy, så jeg lander på det vanlige- poteter og gullerøtter. Ikke akkurat noe å servere på en lørdag kveld, så jeg bestemmer meg for å gå innom polet så jeg hvertfall har noe å by på.

Jeg vet ikke så mye om vin, så jeg får hjelp av en ekspeditør:

“Hei, er denne god?” spør jeg og viser han en flaske italiensk rødvin jeg plukket opp fordi den hadde en fin etikke av damer på scootere. Stort sett velger jeg vin etter utseende, men idag velger å spørre en som vet hva han driver han inne på vinmonopolet. “Ja, sier han, den er fruktig og god, og bør serveres litt kjølig” Ok, tenker jeg, det kan jeg få til. “Men jeg skal servere fisk, og tenkte jeg skulle kjøpe en hvitvin også, har du en anbefaling?”

“Hva slags fisk skal du servere?” spør han i sin lyseblå skjorte og vannkjemma hår. “Eh…Fiskegrateng” svarer jeg og føler meg litt små teit. Jeg ønsker at jeg skulle servere fancy fisk. “Mmm.. Ok, hva slags tilbehør skal du servere med gratengen?” han ser ikke egang på meg, og jeg hater at jeg ikke er så god på å lyve. “Ehhh..” Jeg prøver å hoste ut et svar uten at han kan høre det, og han spør om jeg kan gjenta det. Jeg vet ikke hvorfor jeg bryr meg om hva han tenker om meg, han skal jo ikke komme på middag? “Poteter og gullerøtter” svarer jeg tilslutt og ønsker hardt at jeg skal servere Sashmi.

Håper ikke hun som skal komme vil reagere på samme måte..