vernisage

Standard

Jeg prøver meg i kunstverdenen. Kanskje det finnes noen der som jeg kan begynne og date? Det er jo ikke sånn at jeg absolutt må date noen, men det var jo en av de tinga som jeg hadde tenkt og begynne med, nå som jeg har vært singel et år. Og de datene jeg har vært på så langt, har ikke akkurat gått så veldig bra. Fiskegratengdama var mitt største håp, men jeg har ikke hørt noe mere fra henne enda, og nå har det gått så lang tid at jeg føler at det er forseint og sende melding nå… “hei, takk for sist..” (det er jo bare 3 eller 4 uker siden nå…)

Så da prøver jeg meg i ukjent terreng- kunstverden. Det går bedre enn jeg hadde trodd tilogmed. Jeg glir rett inn med engang, og står og småtuller med en veldig søt kvinne som jeg har masse til felles med. Jeg kjenner ingen der, men prøver å ikke la det påvirke meg..

Etterhvert merker jeg at hun prøver og løsrive seg fra meg, for å fortsette minglingen, men noe skjer inni meg som gjør at jeg nekter å la meg merke av det, og forstsetter og spørre henne om en ting eller en annen.. Det er først når hun begynner og gjøre nervøse tiks med hodet og øynene farer søkende rundt i lokalet etter noen som kan redde henne, at jeg forstår jeg har gått for langt, og må la henne slippe unna. Jeg prøver å gjøre det så uanfektet og tilfeldig som mulig for å bevare ansikt, men skjønner at nok ikke vil se henne igjen da hun nærmest spurter over gulvet gjenom en tett menneskemengde for å komme seg langt vekk fra meg..

Jaja. Bedre lykke neste gang, sier jeg halvhøyt mens jeg klapper meg selv trøstende på skulderen.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s