Kjærlighetssorg

Standard

Alle jeg kjenner er enig at alt var verre før. Den gangen vi var pubertale og ikke visste opp eller ned på oss selv. Det eneste som ikke blir enklere, og bare blir verre og verre, er å ha kjærlighetssorg. Det er som om vi knekker mer og mer hver gang. Og hver gang jeg får kjærlighetssorg, tenker jeg at dette må bli siste gang, for jeg vet ikke om jeg vil orke det en gang til.

Men da jeg var tenåring hadde jeg et rykte på meg om at jeg pleide jeg å være veldig på god på å ha kjærlighetssorg. Jeg lagde mixtapes med selvmords musikk og hørte på de i repeate i ca.3 uker. Så var den sorgen over. Da var det rimilig enkelt å ha akutt kjærlighetssorg, men verre var det å være ulykkelig forelska i mine heterofile venner. Det hendte jo at jeg klarte å omvende en eller to, men bare for max 3 uker.. Gjennom mine tennår var jeg oftere håpløst forelska, enn jeg var en del av et lykkelig kjærestepar. Men med min selvmords musikk fikk jeg utslag for mine mørke ulykkelige følelser. Det beste var å være alene hjemme, ligge på gulvet i et mørkt rom og bare høre på musikk om igjen og om igjen. Her er lista i over mine topp kjærlighetssorg sanger på den tida i kronologisk rekkefølge:

1-Micheal Balton: how am i suppose to live without you (Soul Provider, 1990)

2-Tracy Chapman: a hundred years (Crossroads, 1989)

3-Shinead O´connor: nothing compears to you (I do not want what I haven´t got, 1990)

4-Melissa Etheridge: watching you (Melissa Etheridge, 1988)

5-Bad English: when i see you smile (Bad English, 1989)

”When I see you smile” husker jeg så klart som om det var i går- jeg var 17, og var på vei hjem i taxi fra fest hos hun som akkurat hadde prøvd å dumpe meg. Jeg hadde nektet og la meg dumpe, og presset gjennom at vi skulle ta en pause isteden. Jeg gikk tilbake til festen uten spor av tårer og følte jeg hadde klart meg godt, selv om all verdighet og stolthet var blitt kastet ut av vinduet. Jeg måtte være hjemme kl.01, og var en av de første som gikk hjem. Jeg ga alle en klem da jeg gikk, og smilte tappert med klump i halsen, helt til jeg satt i taxien og låta “when I see you smile” strømmet ut av bilradioen. Jeg klarte ikke slutte å gråte, og var for engangs skyld glad for at mamma var våken og satt og lot som at hun ikke ventet på meg.

En uke seinere ble jeg ringt av en venn: ”Hun har en annen, jeg ville bare at du skulle vite det, ettersom de var offentlige allerde på festen etter at du gikk, og alle som var der vet det..” sa hun. Alle brikker falt på plass. All stolthet rant kjapt ut av kroppen, jeg ringte henne desperat og forlangte at hun måtte gjøre det slutt med den andre, og hun svarte: ”Men å nei, da blir hun jo så lei seg” Så det var det. Ferdig, over og ut. Inntil hun ble dumpa 3 uker etter, og kom til meg med sin gitar, lyse sommerkvelder og skeive smil under en lang pannelugg på trappa. I en hel uke.