Hello HBO

Standard

Nå er det helt over med meg og Netflix. Jeg har latt meg overtale: HBO Nordic. Endelig kan jeg igjen delta i samtalene over lunsjbordet eller på byen, om Looking og Girls og Games of Throne, og alt annet gøy HBO har og by på. Vi koser oss sammen hjemme på sofaen, og det er nytt og spennende. Jeg smiler inni meg bare ved lyden av HBO og er glad.

Netflix: talk to you never, good bye

Skal, skal ikke?

Standard

På en måte er det ikke helt det samme med Netflix lengre. Det er jo hyggelig og alt der, og i begynnelsen, fordi vi ikke hadde sett hverandre på en stund, var det veldig gøy og intenst. Men nå er det nesten litt kjedelig, som om vi kjenner hverandre for godt nesten.

Flere og flere av vennene snakker om HBO nordic. Det er visst det nye hotte, og jeg lurer litt på om jeg skal prøve jeg også. Kanskje jeg går glipp av noe hvis jeg lar vær? Og det vil jeg jo ikke.

Tilbakefall

Standard

Jeg og Netflix har begynnt igjen. Jeg har sett en hel sesong av Modern Family allerede, og igjen gleder jeg meg til å komme hjem hver kveld. Uansett var det jo bare en pause, så jeg gjør ikke noe galt, forsøker jeg å overbevise mine venner om. De fleste av de kjenner jo også Netflix, og sier forstålesesfult “Ja ja, Kaja, så lenge du har kontroll”

Og det har jeg jo. Ihvertfall tenker jeg det hver dag: “bare litt til, inntil jeg blir lei igjen, jeg bestemmer jo det selv” Vi trenger jo ikke gjøre det så ofte, og så lenge jeg og Netflix koser oss, er vel alt greit?

Savn

Standard

Det virker som om vennene mine har glemt at jeg og Netflix egentlig har en pause, for de snakker ofte om Netflix, også når jeg er tilstedet.

Jeg har begynt å savne Netflix igjen. Jeg lurer på om det er normalt.

Ikke ikveld

Standard

Jeg begynner å bli vant til å være singel. Jeg begynner å kose meg med min frihet, jeg er glad og kreativ og sosial. Jeg har ingen kompliserte relasjoner, og har med vilje valgt å styre langt unna alt som kan se ut som det kunne medføre drama. Hele denne perioden har mitt gjenomgående svar vært  ”Nei takk, ikke ikveld” når jeg har fått tilbud på byen. Sex er ikke så viktig lengre, men innimellom kan det til og med være en fordel når det passer seg sånn. Både med meg selv og andre. Jeg nyter å være singel og å gå hjem alene. Jeg liker kjempe godt å gå ut med vennnene uten å måtte ta spesielle hensyn, og også uten å være på jakt etter et ligg. Det er befriende å tenke på andre ting, og å ha masse tid til å drive med andre viktigere ting som trening og å redde verden, enn tilfeldig sex og kjærlighet. Det er en føleselse jeg ikke har hatt siden var 17, jeg hadde glemt hvordan det kunne være og jeg har lyst til den vare lenge.

Uten Netflix kan jeg til og med høre tankene mine.

Netflix pause

Standard

Nå har jeg og Netflix tatt pause. Det ble for mye for oss. Vennene mine er forstår det, og snakker så mye om Netflix når jeg er tilstedet. Det er uvant å legge seg alene, og det tar i begynnelsen veldig lang tid sovne, jeg tenker for mye og klarer ikke å skru av. Så det blir ikke så mye søvn likevel. Istedenfor Netflix spiller jeg candy crush. Helst hele tiden, og jeg får kjeft av venner som synes jeg bruker for mye tid på iPhone. Noen ganger legger jeg telefonen i baggen med vilje, men jeg skjønner raskt at jeg har problem når jeg får abstinenser etter veldig kort tid. Jeg klarer heller ikke og slutte å røyke, så jeg lager en liste med gode intensjoner:

1- Bruke sykkelhjelm hver dag

2- Slutte å røyke

3- Prøve nye ting

4- Lage gode middag til meg selv

5- Delete Candy Crush

Det tar noen uker før jeg glemmer å tenke på Candy Crush, men tilslutt skjønner jeg at det verste er over. Det var bra jeg tok grep. Men det hjelper ikke så lenge, en ny app,  kommer snart seilende min vei.

Bitstrips har blitt min nye hang-up. En tegneserie app hvor jeg kan lage tegneserie bilder med meg og mine Facebook venner. Det er kjempe gøy, og jeg vil bare lage tegneserier hele dagen. Facebook profilen min og venners profiler blir bombardert med bitstrips bilder. Jeg får ikke mer gøy enn lager selv.

Treningssenteret skal flytte

Standard

Treningsenteret mitt skal flytte. De skal slå seg sammen med et større senter og igjen har jeg kjærlighetssorg. Det gjør meg kjempe ulykkelig.

Jeg som har funnet meg et annet hjem og en ny familie, og føler meg igjen glad og trygg i verden. Ikke alle blir med videre heller, Lipstick er en av dem som ikke skal være med, men heldigvis skal både Elefantpiken og Dragonlady fortsette. Så skal de fleste av mine favoritt instruktører, og inkludert mitt nyeste krøsj også heldigvis, men jeg er lei meg uansett, ingenting vil bli det samme igjen. Jeg gråter hele veien hjem, og mens det regner og er mørkt, kryper jeg inn til peis og nettflix i høstmørket.

X-happiness er en bore

Standard

X´en har fått seg ny kjæreste. Det irriterer meg. Og det skjer nesten alltid at de finner seg en ny før jeg rekker å gjøre det. Jeg later som alt er greit da jeg får nyheten. ”Å ja” er jeg alt jeg klarer å si. Men etterpå går vi på teater, og under hele forestillinga tenker jeg på de ordene jeg skulle ønske jeg klarte å si, men som satte seg godt fast i halsen- ”Har dere det fint? Hvordan traff dere hverandre?” Og alt sånt høflig og interessert småsnakk jeg ville spurt en venn. Men jeg klarer ikke. Tross alt er nok bedre å holde kjeft, enn å risikere å høre at jeg sier noe helt annet: ”Har du det bra med den nye, den som tok min plass?”

Neste gang vi treffer hverandre, har jeg lagd en plan om at jeg skal være helt likegyldig om den nye kjæresten, og spørre sånn tilfeldig ut i lufta:

”Ja, hvordan går det? Har dere det fint?” Og jeg skulle smile samtidig sånn som jeg hadde øvd meg på foran speilet. Jeg tenkte det skulle gå bra, min innøvde falske interesse ville ikke blitt lagt merke til, og en dag vil den interessen være ekte. Men jeg klarer det ikke denne gangen heller. Ordene beveger seg til og med nesten ut på tunga, men de kommer ikke ut. Men jeg trenger ikke spørre, vi prater egentlig ikke så mye men sitter mest å spilte candy crush. Heldigvis for mobiltelefoner og deres distraksjons verdi.

”Jeg er lykkelig! Jeg har det kjempe fint som singel!” sier jeg når blir spurt en dag vi er ute og tar en øl, og enda klarer jeg ikke spørre tilbake. Isteden smiler jeg og svelger og tenker at jeg vil ikke høre om deres lykke. Og det er ikke det at jeg ikke har det bra, jeg har kommet til sted hvor jeg har det fint som singel, og jeg har lyst å nyte det en stund til. Men jeg vet ikke om jeg blir trodd.

En kveld, dog etter veldig mange øl, og ganske lang tid etter at det ble slutt, klarer jeg å spørre. Og jeg mener det helt oppriktig, og øya smiler når jeg spør ”Har du det bra?” Underteksten er tydelig, uten å kunne misforståes: Jeg er over deg, så mye over deg at jeg klarer å høre om hvor lykkelig du er uten å føle meg mindre vellykka selv om jeg er singel.  Det gjør meg glad. Dessuten har jeg jo både Netflix og candy crush.

Fake interesser

Standard

”Jeg har god tid, jeg har god tid, jeg har god tid” sier jeg til meg selv hver kveld når jeg skal sove. Men jeg vet ikke om det hjelper egentlig.  Hvor skal jeg treffe noen nå? Jeg har nesten blitt 40år, og de fleste av mine venner har allerede gifta seg og laga barn. De som er på SO ser ut som de er alle under 20. På Elsker spiller de så dårlig musikk at jeg ikke orker å gå dit, og på London blir jeg skula på av homonormative menn som lurer på hvorfor jeg er der siden jeg helt tydelig ikke er en ”fag hag”

Hvor er de single damene over 40? Hvor er mine nye idealer? Da jeg begynte å gå på de faste kvinnekveldene på Rockefeller da jeg var 15, satt de i baren og var ensomme og fulle. Det fylte meg med angst hver gang, fikk meg til og tenkte: ”sånn skal jeg aldri bli!” Så jeg lagde en plan. Og nå er jeg her. Singel og nesten 40, og prøver å le uten at angsten skal høres: ”nei, jeg har god tid jeg, hahahaha”

Planen jeg hadde glemt var at jeg skulle slutte å gå på byen, skaffe meg en katt og begynne med nye interesser, så kunne jeg treffe noen der som var på samme sted som meg. Men hvilke interesser skal det være?

En venn av meg gir meg et tips: ”vet du ingen ting?” sier hun, ”ser du ikke på Sex og Singeliv? Du må bare fake noen interesser, det er jo det alle gjør når de vil treffe noen!”

Så vi lager en liste over hvilke fake interesser jeg kan begynne med:

1-synge i kor

2-hage arbeid (jeg har tross alt en bakgård)

3-yoga

4-toppturer

5-trening

Nesten ingenting av dette gikk så bra. Jeg kom ikke forbi opptaksprøven i koret engang. Jeg kom alltid inn på feil sted og klarte ikke holde rytmen. Og på hagesenteret ble jeg ferska med en gang, jeg kunne jo ingen latinske navn.. Jeg likte yoga. Men jeg er stiv som en stokk, og yoga læreren ble bekymret. Mye oppmerksomhet fikk jeg da, selv om det ikke var det slaget jeg var jeg ute etter.. Toppturen jeg ble med på, sammen med noen entusiastiske venner som var overlykkelige over å endelig ha fått meg ut på tur, gikk også veldig dårlig. Jeg hadde lånt både klær og sko fra en frilufts frelst venninne, men jeg frøys hele turen og fikk gnagsår med en gang.  Treningen utsatte jeg. Det er alltid en dag imorra.

Så nå er jeg tilbake der jeg startet. Hjemme med netflix som aldri skal forlate meg.

Bytte plass i senga

Standard

sengekos uten netflix

Jeg har begynt å bytte plass i senga. Plutselig oppdaget jeg at jeg alltid sov på venstre sia av senga. Hva er poenget med det egentlig? Det er jo bare meg der, så jeg trenger da ikke å holde av plass til en som ikke er der? Den første natta våknet i samme posisjon som jeg sovna, og følte meg ganske teit. Jeg tydligvis endt opp med å være godt oppdratt, jeg har slutta å klenge så mye på mine sovepartnere og lar de sove i fred på sin side av senga. Men hva er det godt for nå? Tross alt sover jo Netflix på gulvet.